er satt sammen av 2 greske ord; kinesis = bevegelse, og logos = lære; - bevegelseslære. Bevegelseslære er et eget fagområde innen idrett og sport, og er verktøyet som brukes for å analysere bevegelser og bevegelsesbaner slik at en kan gi utøverne gode arbeidsoppgaver.
I 1964 fikk ordet en annen betydning i tillegg, ettersom det ble tatt i bruk som betegnelse på en metode som kan brukes til å påvirke flyten, - bevegelsen av energien som er tilstede i og rundt kroppen vår.
Kinesiologiens historie i få ord
Det var i 1964 at den amerikanske kiropraktoren George Goodheart forstod at en kan påvirke både de indre organene og nervesystemet, - og dermed også hjernen, ved å berøre akupunkturpunkter på meridianene. Han forstod også at hvert enkelt organ står i forbindelse med spesifikke muskler.
Goodheart utviklet så et behandlingssytem som kunne brukes av kiropraktorer (Applied Kinesiology / anvendt bevegelseslære).
John F. Thie videreutviklet dette systemet slik at det skulle kunne benyttes også av personer uten en spesifikk medisinsk utdanning. I perioden 1965 til 1973 utarbeidet han en manual til dette bruket, og skapte derved kinesiologiretningen Touch for Health (på norsk: kroppsavbalansering)
Med utgangspunkt i arbeidet som Goodheart og Thie uførte, ble kinesiologiretningene One Brain / En hjerne, og Educational Kinesiology / Pedagogisk kinesiologi, utviklet. Begge disse er sentrert om innlærings- og integrasjonskinesiologi. I Danmark har Undervisningsministeriet godkjent den pedagogiske kinesiologien som en pedagogisk metode.
Og utviklinga fortsetter, verden over. Fra Australia har vi fått kinesiologiretningen Educating
Alternatives, nå kjent som Neuro-Training. I det australske miljøet er forskningsaktiviteten stor, og det foregår et omfattende tverrfaglig samarbeid mellom fagmiljøer som er opptatt av spørsmål knyttet til helse.
Siste skudd på stammen her i Norden er dyrekinesiologi (I Danmark gis utdanning i dette)
Kinesiologi sies å være den alternative behandlingsformen som er hurtigst voksende i Vesten.
Kinesiologi så vel som annen alternativ behandling, reguleres av ”LOV 2003-06-27 nr 64: Lov om alternativ behandling av sykdom mv.”. Denne loven trådte i kraft pr. 01.01.04.
Formålet med loven er todelt: Den skal bidra til ”sikkerhet for pasienter som søker eller mottar alternativ behandling”, og til ”å regulere adgangen til å utøve slik behandling”.
Med alternativ behandling menes helserelatert behandling som utøves utenfor helsetjenesten,
og som ikke utøves av helsepersonell.
Helsepersonell som også er utdannet innen alternativ behandling, kan ha anledning til utøve alternativ behandling innenfor helsetjenesten.
Også innen alternativ behandling stilles det krav om autorisasjon, og det er de enkelte forbundene som må utvikle prøver og eksamener som sikrer autoriserte utøvere.
(Brønnøysundregistrene)
